De siste fem månedene har jeg vært halvparten av et team på to. Robert Hopland (bildet) og jeg har totalansvaret for vedlikehold og videreutvikling av en løsning PSWinCom - og nå LINK Mobility - har kjørt for en kunde siden 2011.
Vi gjør mer eller mindre alt sammen som et par; ikke bare programmeringen, men også endel research, teknisk support, dokumentskriving, deployment osv. Dialogen går hele dagen, og jeg må si at jeg aldri før har hatt det så gjennomført gøy på jobb over så lang tid. Dagene raser avgårde, og jeg føler meg motivert, fokusert og produktiv.
Robert og jeg er begge erfarne utviklere, men med komplementerende erfaringer (og i alle fall i følge en personlighetstest komplementerende typer personlighet). Gjennom å jobbe sammen på alle oppgaver sørger vi for høyere kvalitet i alt vi gjør. Og kunnskapsdeling er naturlig nok ikke noe problem for oss.
"It is counter intuitive, but 2 people working at a single computer will add as much functionality as two working separately except that it will be much higher in quality. With increased quality comes big savings later in the project." ExtremeProgramming.org
Et hovedpoeng med parprogrammering, som vi erfarer stadig vekk, er at vi (når vi er to) raskt klarer å se problemene vi forsøker å løse fra flere sider enn hva vi hadde klart om vi var alene.
"... they consider a larger number of ways of solving the problem than a single programmer alone might do." WikiPedia
I tillegg er det et poeng at vi er hverandres samvittighet - det er vanskeligere å ta snarveier, og børste konsekvensene under teppet, når man er to.
Vi har vårt eget rom, sånn at vi kan jobbe sammen uten å forstyrre andre med vår kontinuerlige kommunikasjon. Pultene står side ved side. Noen dager koder vi på Roberts maskin. Andre dager koder vi på min. Men sitter vi for eksempel og koder forran Roberts pult og det dukker opp et problem, så er det enkelt for meg å rulle bort til mine egne skjermer for å gjøre noen raske Google-søk.
Vi gjennomfører også videomøtene våre fra samme arbeidsbenk, noe som gjør at vi blant annet lett kan hoppe rett inn i koden for å besvare spørsmål som dukker opp under møtet. På veggen bak oss har vi en SVÆR whiteboard for situasjoner hvor diskusjonene våre må illustreres.
Jeg har brukt parprogrammering tidligere, og blogget også om erfaringene i 2009. Men det har alltid vært sporadisk, og selv om det har vært gøy så har det også krevd endel energi. Jeg tror denne arbeidsformen er noe en må venne seg til; du og din partner må nok gjøre det noen uker før det blir naturlig og enkelt. Etter nesten fem måneder synes jeg det fungerer helt utmerket, og jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til en hverdag hvor jeg sitter "alene" og koder hele dagen (å sitte i landskap er ikke nødvendigvis å være alene, men du skjønner hva jeg mener).
Det er bare til å fyre av en kommentar om du lurer på noe mer i forhold til hvordan Robert og jeg jobber. Er du interessert i å lese mer av mine meninger om teamarbeid kan du f.eks. lese Et lite team (2011) eller En god teamplayer (2013).