torsdag 17. mai 2007 Off topic
Jeg er en flittig leser av og tidvis debatant på Ars Ethica, en norsk blogg om etikk, religion og vitenskap. Nylig ble Nicolas, fyren bak nettstedet, spurt om hvorfor han skrev så mye om religion og sånt - hvorfor det er noen vits å bry seg når en ikke har noen tro selv. Dette gav meg lyst til å si litt om hvorfor jeg bryr meg, så hvis du er interessert; her er mitt forhold til religion!
Jeg har ingen religiøs tro selv, og baserer mitt verdensbilde på den forståelsen vi har fått gjennom vitenskapen. Jeg aksepterer de troende, jeg mener absolutt ikke å gjøre narr av dem og vil ikke såre dem, og diskuterer gjerne med dem om temaer som etikk og tro. Dessuten føler jeg at jeg har en god forståelse av de samfunnspsykologiske og evolusjonære drivkreftene som har skapt religionene, og som vedlikeholder troen selv i vårt moderne og delvis opplyste samfunn.
Bare så det er sagt: Jeg er åpen for at jeg tar fullstendig feil, og at det er langt mer mellom himmel og jord enn jeg er klar over!
Det er politisk korrekt å si at man også respekterer de troende. Men spørsmålet om respekt er litt mere komplekst. Å respektere noe betyr å se opp til, å tenke godt om. Jeg anerkjenner menneskenes rett til å tro hva de vil, men det er aksept, ikke respekt. Jeg viser dem respekt ved å akseptere dem, men jeg viser dem ikke respekt hvis det innebærer at jeg må la være å snakke om hvor feil jeg tror de tar, eller alle problemene ved religionene.
(Mer om aksept og respekt på Ars Ethica..)
Religion fasinerer meg - det har det alltid gjort. Det fasinerer meg på samme måte som andre myter som folk ikke lenger tror på interesserer meg. Jeg sa også lenge at jeg følte at kristendommen "hadde sin misjon": Den var noe jeg ikke trodde på, men jeg så at resultatet av religionen kunne være godt - den gav samhold, moral og gode tradisjoner.
Jeg er døpt og konfirmert, jeg har giftet meg i kirken, jeg møter opp hver julaften, aftenbønn var lenge noe jeg satte pris på, og jeg er glad i alle disse tradisjonene. Jeg har også en 10 år lang karriære fra KFUM speideren bak meg, og jeg har til og med lest det nye testamentet fra perm til perm, men tanken om at det kunne ligge noe overnaturlig og sant bak kristendommen tror jeg likevel aldri har streifet meg. Hyklerisk? Nei, jeg synes ikke det. Jeg er i alle fall ærlig.
Problemet med religion
Jeg har akkurat begynt å lese en bok som heter The End of Faith av Sam Harris, med undertittelen Religion, Terror, and the Future of Reason. Boken analyserer konflikten mellom religion og fornuft i dagens samfunn, og hevder at vi ikke lenger kan tolerere tro på grunn av alt det negative det fører med seg.
Harris angriper ikke bare de fanatiske troende, de som kjemper mot mennesker som har en annen tro enn seg selv. Han angriper også det han kaller den moderate troen; dem som ikke nødvenigvis tar sine skrifter bokstavelig men tilpasser dem til den verden vi lever i i dag. De velger det som passer best for dem, fra skriftene og fra to tusen år med vitenskapelige fremskritt.
Disse troende - som for eksempel aksepterer homofile og som gir like rettigheter til kvinner - er ingen trussel i seg selv, men gjennom det at de tror så forsvarer de også indirekte fanatikerne, som også gjør det de gjør basert på sin tro. Gjennom det at man må akseptere tro så stenger man for muligheten til å angripe tro, slik at i stedet for at man kan diskutere og kritisere Islam så bortforklarer man med å si at terroristene skapes av helt andre årsaker, som nød og fattigdom eller grådighet og hat.
Boken virker svært spennende, og jeg kommer sikkert til å skrive mer om den etterhvert.
Religion i en opplyst verden
Det mest fasinerende med religion er dette: Hvordan kan det ha seg at så mange mennesker har overbevist seg selv at deres tro om verden kan baseres på noe som overhodet ikke er tuftet på fornuft eller bevis? Og hvordan kan man overbevise seg selv om dette når man ser at - uansett hvilken religion man selv tilhører - så finnes det alltid flere mennesker i verden som tror noe annet enn en selv?
Jeg blir også stadig overrasket når jeg hører om hvor lite opplyst verden er, selv i det enogtyvende århunde: 35% av den amerikanske befolkninen er overbevist om at Bibelen er ufeilbarlig, og at den inneholder de bokstavelige ordene til skaperen av universet. Ytterligere 48% tror Bibelen er inspirert av Gud - fortsatt uten feil, men åpen for enkelte tolkninger. 46% tar også skapelsesberetningen bokstavelig - dvs. at 120 millioner i USA alene plasserer "the big bang" 2500 år etter at Babylonerne og Sumererne oppdaget hvordan man brygger øl.
Vel synes jeg det er skremmende hvor dypt Islam gjennomsyrer folket og samfunnet i midtøsten, men like skremmende er det at Bush priser Gud minst fem ganger hver gang han holder en tale, eller at han kaller ateistene i USA for ikke-borgere. I Norge derimot hadde vi en statsminister som til og med var prest, men jeg kan ikke huske at han snakket om Gud så ofte.
I don't know that atheists should be considered as citizens, nor should they be considered patriots. This is one nation under God.
- George W. Bush, 1987
Så selv om vi her i Norge lever i et opplyst samfunn, hvor religion nærmest er et ikke-tema i det daglige, så synes jeg det er helt naturlig at jeg, som en engasjert og moralsk borger, er opptatt av dette temaet. For religionene har ført og fører med seg mye som er svært negativt for oss alle. For selv om få er villige til å sette likhetstegn mellom den muslimske tro og terrorisme, og de "moderate" muslimene kaller Islam for en fredelig religion, så sier Koranen:
Believers, make war on the infidels who dwell around you.
- Koran 9:123
Er det da noen tvil om hva den som tror Koranen er Allahs ord bør gjøre? Eller hva med de kristne? Kjenner de som tar skriften bokstavelig sin egen Bibel? Dette sitatet fra gamletestamentet (også en del av jødenes Torah) forteller hva man bør gjøre hvis ens sønn eller datter kommer hjem fra yoga-klassen og forteller at de har funnet Krishna:
If your brother, the son of your father or of your mother, or your son or daughter, or the spouse whom you embrace, or your most intimate friend, tries to secretly seduce you, saying, "Let us go and serve other gods," unknown to you or your ancestors before you, gods of the peoples surrounding you, whether near you or far away, anywhere throughout the world, you must not consent, you must not listen to him; you must show him no pity, you must not spare him or conceal his guilt. No, you must kill him, your hand must strike the first blow in putting him to death and the hands of the rest of the people following. You must stone him to death, since he has tried to divert you from Yahweh your God....
- Deuteronomy 13:7-11