søndag 26. november 2006 Off topic
Forrige helg var det et forferdelig tordenvær på Vestlandet, det regnet og haglet, det var surt og kaldt. Hva gjør man på en slik helg? Jo, man drar på telttur!
Kanskje ikke det smarteste du har hørt, men Jon Arild og jeg har lenge savnet naturen, og da vi endelig bestemte oss for å komme oss ut i telt så betydde det ikke mye at det allerede var blitt november, eller at værmeldingen var svært dårlig. Vi er jo gamle speidere - dette skulle gå fint!
Reisemålet ble valgt ganske tilfeldig. Lørdag morgen hev vi Samantha Hund i baksetet og kjørte ut på Osterøy av alle steder. Vi hadde gjort litt research, og utgangspunktet for turen var turisthytta Træet gård.
Denne vakre fossen faller like ved hytta:
Fra hytta gikk vi en ganske hard stigning i nokså tett skog opp til ca 420 meter over havet (200 meter stigning). Vi hadde begge sekker på nesten 20 kilo, så her fikk vi både testet kondisjon og viljestyrke. På vegen begynte det også for alvor å regne, så vi fikk også kjenne litt på hva naturen kunne by på.
Med en kombinasjon av kart, GPS og løype-merker fant vi frem til et sted hvor det flatet litt ut og hvor det passet bra å slå opp teltet. Området bestod for det meste av myr, noen vann og litt spredt med trær, og i teltet vilte vi og spiste litt før vi la ut på den orntlige turen. Vi satte oss som mål å bestige først Setnipa (740 meter tror jeg), og om mulig Høgafjellet (ca. 860 meter).
Det viste seg derimot at å nå Setnipa var tilstrekkelig. På vei mot toppen begynte det å bli ganske mye snø - minst en halvmeter på det meste - det var glatt, og det blåste friskt. Samantha var kjempeflink, og da hun kjønte at vi gikk fra varde til varde så løp hun i forveien så snart hun fikk øye på én.
Da vi nådde toppen var vi kalde og våte, vinden bare økte på, og det hadde begynt å hagle. Så vi ble ikke der oppe så veldig lenge. Men på vei nedover ble det faktisk enda værre. Tordenværet fra Bergen hadde nådd Osterøy, og det blinket fra lyn i alle retninger. Utsikten var enorm, og den totale opplevelsen kan ikke beskrives - det kan bare erfares. Møtet med den enorme naturen og værgudene gjorde at vi virkelig følte at vi levde.
Da vi til slutt nådde teltet var det allerede blitt mørkt. Resten av kvelden gikk med til å tørke seg selv og utstyret, varme seg og få i seg mat, og generelt bare kose seg mens elementene hylte på utsiden av den tynne teltveggen.
I løpet av natten måtte vi opp og fyre igang propanapparatet flere ganger - mest pga. Samantha, som trengte litt mere varme enn jeg hadde trodd. Men totalt sett var jeg veldig imponert over henne på turen, og hun viste aldri tegn til å være sliten eller å mistrives.
Neste morgen snødde det, og myrene ble forvandlet til at skikkelig fint julelandskap (se bilde nedenfor). Vi følte ikke vi trengte noen ekstra utfordringer denne dagen - vi hadde egentlig allerede fått ut det vi ville av turen, så vi "klatret" ned til Træet gård igjen, kom oss i bilen, skrudde varmeapparatet på fullt, og var enige om at dette hadde vært en flott tur, at vi var noen villmenn, men at det aller beste med det hele - som alltid - ville være å komme hjem igjen.
Og neste gang telter vi i sommerhalvåret!